Spretten ku!

Bondefaget innebærer livslang læring, og vi føler oss fortsatt ofte bare i startgropa. Stadig oppstår det situasjoner som vi ikke har vært borti før, og som må håndteres – gjerne nokså raskt.

For litt siden oppdaget vi at en av kuene haltet nokså mye på det ene forbenet. Med nær forestående kalving, var hun diger og langsom, og nå så det riktig vanskelig ut for henne å bevege seg til og fra fóringsplass, drikkekar og soveplass. Vi fikk henne inn i en av båsene i fjøset, og fikk undersøkt benet. Ingen leddbetennelse eller andre tegn til alvorlig skade. Kanskje var hun tråkket på av en av de andre kyra, men vi ville få henne til å legge seg så vi også kunne få undersøkt klauven fra undersiden. Vi tenkte derfor å beholde henne i sykebingen og fylte opp med masse fór og liggehalm. Til vanlig går alle dyra løse i det store fjøsrommet, mens de små kalvene kan gå inn i en mindre bås, om de ønsker det.

Morgenen etter fant jeg et nytt fange med gras og skulle til å kaste det ned i båsen til henne, da jeg syntes det var merkelig stille der nede. Jeg kikket ned (det er en luke fra etasjen over, der vi også kan komme ned i fjøset uten å måtte gå inn i det store hovedrommet), og ser ingen ku! Fjøset var helt tomt, det!

Ved nærmere ettersyn nede i fjøset så jeg at kua hadde klart å komme seg over grinda – den er omtrent i min skulderhøyde. Som du ser av bildene, har hun forsøkt å komme over på begge sider, da grinda er bøyd kraftig ned mot hver av festene på siden. Til slutt har hun altså klart det! Hun var visst ikke så syk, likevel, nei! Litt bekymret for både henne og kalven i magen, har vi fulgt litt ekstra med henne etterpå. Noen få dager senere fikk hun kalven sin, en livskraftig kvigekalv som har fått navnet Fagerlin. Og benet, ja der er helt bra igjen! Men hvordan hun klarte å komme seg over grinda – ja, det er fortsatt et mysterium for oss!

DSC_0184

Mor har det bra etter klatrenummeret. Ikke tegn til halting lenger, heller 🙂 Snakk om spretten ku!

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Dyra våre, Fjellregionen | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

En dag i mars, liten situasjonsrapport

Det har vært en lang og flott vinter her oppe i Nord-Østerdalen. Den første snøen kom allerede 1. november, og det har kommet påfyll mange ganger etter den tid. Nå har vi altså hatt snø og skiføre i fem måneder, og påskeferien nærmer seg. Påskegjestene vil nok helst at snøen skal vare til over ferien, men selv begynner vi, for å være ærlig, å bli ganske forsynt av vinter og snø nå. Vi hører om sommertemperaturer og blomster som spretter opp av jorda lenger sør på Østlandet, og blir bittelitt misunnelig. Men så leser og hører vi om uvær og enda mer snø i nord, og erkjenner at jammen er vi heldige, vi som bor her i Østerdalen!

Dagene går fort. Etter at noen av familiemedlemmene har kommet seg avgårde på skole eller jobb, går de av oss som er hjemme, ut til dyra.

Hundene får mat, og kufjøset renses for kumøkk og strøs med ny halm. Noen av kalvene skal også ha litt ekstra kraftfôr og rundballer legges i fôrhekkene til alle kyra. I disse dager sjekker vi jevnlig om noen av kyra er i kalving eller om det har kommet en ny kalv i løpet av natta. Foreløpig venter vi fortsatt på den første.

DSC_0163

Fløyelin er ei riktig god ku. Nå venter hun på kalven sin.

DSC_0186

Snøhvit er ei av fjorårets kalver, hun går sammen med mor, søstre og tanter

DSC_0162

I en annen innhegning går oksekalvene fra i fjor. De er ganske sosiale og her er det TrakTor som kommer og vil hilse på.

wp-1490725213080.jpg

Kyra liker å være mest mulig ute, men om natta vil de inn i fjøset og sove noen timer. En ny halmmatte hver dag sørger for komforten.

Også den vesle hønseflokken vår våger seg ut i varmegradene midt på dagen.

DSC_0177

I dag ble all plasten fra rundballer kjørt til gjenvinning, og vi har ryddet opp litt rundt om på gården. Da jeg skulle fylle opp fuglemateren med solsikkefrø, oppdaget jeg at den kjelleren som sekken med frøene sto, var full av vann, og dermed fikk vi en ekstra oppgave med å tømme den! Det ble båret x antall vannbøtter opp fra kjelleren, de fleste var også fulle av solsikkefrø som fløt rundt i vannet…

DSC_0189

Den utvendige kjelleren må luftes etter at den er tømt for vann. Heldigvis er kjelleren under kjøkkenet fortsatt tørr og fin.

Etter at middagen er unnagjort, er det lekselesing, og eventuelt kjøring og henting til fotballtrening, før kvelden kan senke seg over hus og heim. Små turer med hundene og kos med katten får vi til innimellom. Så kikker vi litt på fjellene og ser at nå har jammen snøen minket mye, både på Tron og på Klettan! Skal se det blir vår her i år, også!

DSC_0171

Tronfjell begynner å bli riktig «flekkete» etter de siste dagers snøsmelting

DSC_0172

Brøytekantene minker heldigvis, også!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , , , | 3 kommentarer

Sakte, sakte blir det hus igjen

Om hustypen kaffekvern og prosessen med å plukke ned vårt hus og starte på oppbyggingen igjen, kan du lese om i dette blogginnlegget. Litt forkomment og overmodent for å bli tatt vare på, sto kaffekvernhuset der i Alvdal. Vi fikk merket stokkene, tatt det ned og kjørt det hjem til Storeggen, der det lå lagret et par år før det ble satt opp igjen. Litt småsjuk husbond i vinter har forsinket prosessen, men nå er han i gang igjen. Her kan du se hvor langt vi har kommet pr i dag.

last ned

Slik sto huset før det ble tatt ned og flyttet til Storeggen.

This slideshow requires JavaScript.

Fortsatt er det langt igjen til ferdig hus, men vi gleder oss over hver liten fremgang.

Publisert i Før og etter | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Oksekalvenes siste tur

Så er det endelig klart for å sende våre førstefødte limousinokser til slakt. Ting tar tid i denne bransjen, ingen tvil om det. Oksekalvene som sendes til slakteriet i dag, er født om våren for snart to år siden. Nå har de vokst seg store og fine og skal bli til nydelig mat. Så naturlig og likevel så brutalt er det. Heldigvis vet jeg at våre okser har hatt et godt liv. De fikk die sine mødre hele den første sommeren på sætra. Der var det også godt, saftig beite og herlig fjelluft, og de fikk et godt grunnlag for livet videre. Her hjemme på gården har de fått beveget seg ute innenfor et romslig område, med ly for vær og vind i to rundbuehaller. De har gått ved siden av, men dog atskilt fra sine mødre og søstre, for ikke å risikere bedekking av disse.

 

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra våre | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gløymsalt og andre åtgjerder

 

Jeg er så heldig å ha den glede til stadighet å oppdage små hefter og publikasjoner med lokalhistorisk innhold, fra tiår tilbake. Nesten hver gang jeg tar en tur på loftet, der vi har lagret det meste, bl.a. kasser med brev, bøker og liknende fra mormors hus, finner jeg noe av interesse. Nå har jeg bladd gjennom et par utgaver av «Årbok for Glåmdalen», nærmere bestemt fra 1942 og 1952. Mange av artiklene gir et innblikk i kulturliv, ættesaga, folkeminner og livsskildringer og er et fint supplement til bygdebøkene som her i traktene finnes i hver en bygd. Redaktør for årboka var Håvard Skirbekk og han skriver at boka er ei «helsing heimanfrå til alle utflytte både her i landet og i Amerika». Hvorvidt det ble utgitt en årbok hvert år, vet jeg ikke. Jeg har foreløpig funnet bare disse to  i sakene etter mormor. Derimot skal det siden 1979, med få unntak, ha blitt utgitt «Årbok for Nord-Østerdalen». Dessverre ble det ikke utgitt noen slik i fjor, men jeg håper det igjen vil komme en i 2017.

dsc_0687

I dag er Glåmdalen navnet på dalføret sørover fra Elverum, men tidligere må det også ha blitt brukt nordover, det som i dag er Østerdalen.  I glåmdalsårbøkene er det mange artikler fra Nord-Østerdalen, og bakerst i bøkene annonseres det for flere av datidens forretninger på Tynset, Alvdal og andre Nord-Østerdalskommuner.

dsc_0688

 

En av artiklene i boka fra -52 er skrevet av folldølen Ivar A. Streitlien. Han beskriver hva budeiene hadde for knep når kua ikke ville gå hjem om kvelden eller når fremmede kyr kom inn i buskapen ved kjøp eller arv og gikk i retning der de kom fra i stedet for hjem til sitt nye fjøs. Han skriver:

«Mest vanleg var det da å gi kua gløymsalt. Dette kunne lagast på mange måter.»

Deretter beskrives sju ulike måter budeiene brukte for å få kua på bedre tanker. De fleste metodene omfatter salt, og en av disse  var at budeia la salt i venstre skoen sin, og så skulle hun gå med dette til hun hadde glemt det tre ganger. Eller:

«Gamla i Norsen Steigen bruka ein annan måte da ungkona, som var frå oppi Grimsbu, kom flytjande med nokre kyr heimanfrå. Ho rende salt tre gonger gjennom venstre trøyeerma på fjøstrøya si og gav kyrna. «Eg trur ikkje noko på det, men eg gjer det likevel», sa ho.»

Et annet problem budeia kunne støte på, var at kua ikke ville slippe mjølk, altså det kom ikke en dråpe melk når den ble forsøkt melket. Dette skjedde oftest dersom det var ei ukjent budeie, en vikar for den faste. «Det hjelp ikkje korkje med godord eller klapp eller ekstra høytapp, ja ikkje eingong mjøldrikke.»  Kun en ting kunne da hjelpe, og det var å finne frem fjøsklærne til rette budeia, ta dem på seg og la kyrne få lukte på dem.

dsc_0686

Andre råd var å bore et hull i veggen i båsen der kua sto og stikke en pinne fast i hullet og si: «Nå står du så fast i båsen som pinnen i åsen.»  Eventuelt kunne en leie kua «rundt ein jordfast stein tre gonger rangsøles. Truleg vart det her og bruka ein formular attåt.»

Enkelte kvinner hadde spesielle evner, og gikk under betegnelsen «ronhulder». Streitlien beskriver ei som «gjorde åt kyr som låg borte. Ei av desse gjorde åt på den måten at ho grov eit hol i jorda, gjekk rundt tre gonger rangsøles og mumla noko attåt. Ei onnor forklara det slik at hestskoen over fjøsdøra snudde galne vegen, så det var ikkje noko rart om kua la seg borte. Opningen på skoen vende oppover, men den skulle vende nedover.»

Nå må jeg innrømme at jeg er usikker på hva som egentlig menes med at kyra «låg borte», men det må være noe som laget problemer for budeia, så mye er sikkert. Om dagens mjølkebønder har liknende triks med sine vrange kyr, vet jeg ikke. I så fall har de fått noen tips her, aldeles gratis.

wp-image-1410864208jpeg.jpeg

En av våre limousinkuer får gjøre nytten som illustrasjonsfoto selv om den kun gir melk til egen kalv, og ingen problemer har oppstått i den forbindelse.

 

Publisert i Bygdeliv, Fra gammelt av, Historien forteller | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar