Sakte, sakte blir det hus igjen

Om hustypen kaffekvern og prosessen med å plukke ned vårt hus og starte på oppbyggingen igjen, kan du lese om i dette blogginnlegget. Litt forkomment og overmodent for å bli tatt vare på, sto kaffekvernhuset der i Alvdal. Vi fikk merket stokkene, tatt det ned og kjørt det hjem til Storeggen, der det lå lagret et par år før det ble satt opp igjen. Litt småsjuk husbond i vinter har forsinket prosessen, men nå er han i gang igjen. Her kan du se hvor langt vi har kommet pr i dag.

last ned

Slik sto huset før det ble tatt ned og flyttet til Storeggen.

This slideshow requires JavaScript.

Fortsatt er det langt igjen til ferdig hus, men vi gleder oss over hver liten fremgang.

Publisert i Før og etter | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Oksekalvenes siste tur

Så er det endelig klart for å sende våre førstefødte limousinokser til slakt. Ting tar tid i denne bransjen, ingen tvil om det. Oksekalvene som sendes til slakteriet i dag, er født om våren for snart to år siden. Nå har de vokst seg store og fine og skal bli til nydelig mat. Så naturlig og likevel så brutalt er det. Heldigvis vet jeg at våre okser har hatt et godt liv. De fikk die sine mødre hele den første sommeren på sætra. Der var det også godt, saftig beite og herlig fjelluft, og de fikk et godt grunnlag for livet videre. Her hjemme på gården har de fått beveget seg ute innenfor et romslig område, med ly for vær og vind i to rundbuehaller. De har gått ved siden av, men dog atskilt fra sine mødre og søstre, for ikke å risikere bedekking av disse.

 

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra våre | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gløymsalt og andre åtgjerder

 

Jeg er så heldig å ha den glede til stadighet å oppdage små hefter og publikasjoner med lokalhistorisk innhold, fra tiår tilbake. Nesten hver gang jeg tar en tur på loftet, der vi har lagret det meste, bl.a. kasser med brev, bøker og liknende fra mormors hus, finner jeg noe av interesse. Nå har jeg bladd gjennom et par utgaver av «Årbok for Glåmdalen», nærmere bestemt fra 1942 og 1952. Mange av artiklene gir et innblikk i kulturliv, ættesaga, folkeminner og livsskildringer og er et fint supplement til bygdebøkene som her i traktene finnes i hver en bygd. Redaktør for årboka var Håvard Skirbekk og han skriver at boka er ei «helsing heimanfrå til alle utflytte både her i landet og i Amerika». Hvorvidt det ble utgitt en årbok hvert år, vet jeg ikke. Jeg har foreløpig funnet bare disse to  i sakene etter mormor. Derimot skal det siden 1979, med få unntak, ha blitt utgitt «Årbok for Nord-Østerdalen». Dessverre ble det ikke utgitt noen slik i fjor, men jeg håper det igjen vil komme en i 2017.

dsc_0687

I dag er Glåmdalen navnet på dalføret sørover fra Elverum, men tidligere må det også ha blitt brukt nordover, det som i dag er Østerdalen.  I glåmdalsårbøkene er det mange artikler fra Nord-Østerdalen, og bakerst i bøkene annonseres det for flere av datidens forretninger på Tynset, Alvdal og andre Nord-Østerdalskommuner.

dsc_0688

 

En av artiklene i boka fra -52 er skrevet av folldølen Ivar A. Streitlien. Han beskriver hva budeiene hadde for knep når kua ikke ville gå hjem om kvelden eller når fremmede kyr kom inn i buskapen ved kjøp eller arv og gikk i retning der de kom fra i stedet for hjem til sitt nye fjøs. Han skriver:

«Mest vanleg var det da å gi kua gløymsalt. Dette kunne lagast på mange måter.»

Deretter beskrives sju ulike måter budeiene brukte for å få kua på bedre tanker. De fleste metodene omfatter salt, og en av disse  var at budeia la salt i venstre skoen sin, og så skulle hun gå med dette til hun hadde glemt det tre ganger. Eller:

«Gamla i Norsen Steigen bruka ein annan måte da ungkona, som var frå oppi Grimsbu, kom flytjande med nokre kyr heimanfrå. Ho rende salt tre gonger gjennom venstre trøyeerma på fjøstrøya si og gav kyrna. «Eg trur ikkje noko på det, men eg gjer det likevel», sa ho.»

Et annet problem budeia kunne støte på, var at kua ikke ville slippe mjølk, altså det kom ikke en dråpe melk når den ble forsøkt melket. Dette skjedde oftest dersom det var ei ukjent budeie, en vikar for den faste. «Det hjelp ikkje korkje med godord eller klapp eller ekstra høytapp, ja ikkje eingong mjøldrikke.»  Kun en ting kunne da hjelpe, og det var å finne frem fjøsklærne til rette budeia, ta dem på seg og la kyrne få lukte på dem.

dsc_0686

Andre råd var å bore et hull i veggen i båsen der kua sto og stikke en pinne fast i hullet og si: «Nå står du så fast i båsen som pinnen i åsen.»  Eventuelt kunne en leie kua «rundt ein jordfast stein tre gonger rangsøles. Truleg vart det her og bruka ein formular attåt.»

Enkelte kvinner hadde spesielle evner, og gikk under betegnelsen «ronhulder». Streitlien beskriver ei som «gjorde åt kyr som låg borte. Ei av desse gjorde åt på den måten at ho grov eit hol i jorda, gjekk rundt tre gonger rangsøles og mumla noko attåt. Ei onnor forklara det slik at hestskoen over fjøsdøra snudde galne vegen, så det var ikkje noko rart om kua la seg borte. Opningen på skoen vende oppover, men den skulle vende nedover.»

Nå må jeg innrømme at jeg er usikker på hva som egentlig menes med at kyra «låg borte», men det må være noe som laget problemer for budeia, så mye er sikkert. Om dagens mjølkebønder har liknende triks med sine vrange kyr, vet jeg ikke. I så fall har de fått noen tips her, aldeles gratis.

wp-image-1410864208jpeg.jpeg

En av våre limousinkuer får gjøre nytten som illustrasjonsfoto selv om den kun gir melk til egen kalv, og ingen problemer har oppstått i den forbindelse.

 

Publisert i Bygdeliv, Fra gammelt av, Historien forteller | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vidunderlig vinter!

Ja, jeg vet at det nærmest flommer over av vakre vinterbilder på internett om dagen. Likevel kan jeg altså ikke helt dy meg fra å vise våre omgivelser akkurat nå, og kanskje kan noen inspireres til å legge turen til flotte Nord-Østerdal.

Kulda føles ikke så bitende, selv om gradestokken kryper ned mot tjuetallet. Særlig om man holder seg i aktivitet, med ski eller, som jeg gjorde i dag, vassende i en halvmeter snø for å komme til fotomotiver. Da blir man varm, uansett. Skiene er også funnet frem. Det er en fryd å oppleve fjortenåringen som aldri tidligere har hatt ski på bena, i hans glede over å mestre denne aktiviteten. Plutselig blir repertoaret for vinteraktivitet utvidet enda et hakk. Om han ser det vakre rundt seg skal være usagt, men for meg er det flott å tilbringe formiddagen sammen med ham og samtidig kunne nyte det aller beste som vinteren kan by på!

Værsågod, nyt glimt fra vintervidunderlandet mitt!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Kulda på Tynset

Jeg har bodd på Tynset før. For tretti år siden, i jula 1986, flyttet jeg inn i det vesle huset etter mormor. Dengang uten bad, og med utedo. Vinteren var iskald, og Tynset levde opp til sitt rykte dengang, som Norges kaldeste plass. Da jeg og venninne Marit skulle «på by’n» lørdag 9. januar, kom vi til stengt dør på «Kronestua». Stengt på grunn av kulde – gradestokken viste minus 44 grader Celsius! Men hjemme hadde jeg vedovn og varme klær, og klarte meg bra.

Jeg hadde ikke bil, og det var vel antakelig like greit i kulda. Sparken ble det vanligste fremkomstmiddelet. Det var ikke mange som beveget seg utendørs, bortsett fra helt nødvendige turer, som til og fra jobb, eller til butikken. Der sto bilene utenfor med motoren i gang mens folk handlet, for ikke å risikere startproblemer igjen etter handleturen. Møtte man folk på veien kunne man knapt kjenne hverandre igjen, så innpakket som alle måtte være for ikke å pådra seg kuldeskader. Det var vanskelig å bevege seg med så mye klær. Ikke så vi mye, heller, da det straks dannet seg et tykt lag med rim rundt øynene, som var det eneste av kroppen som var i kontakt med friluft.

Det er mulig at glemselens slør har lagt seg over mye av opplevelsene denne vinteren. Slik jeg husker det, varte kulda i ukevis, om enn ikke så ekstremt som nede på førtitallet hele tiden. (Ute-)doturene varte nok ikke lenge om gangen, og for det meste gjaldt det å holde seg inne og fyre, for elektrisk varme dugde ikke alene. Jeg kan ikke erindre at det oppsto noen spesielle problemer for meg som følge av det kalde været, men kan gjenkalle en noe skummel følelse da jeg så den røde målesøylen på gradestokken forsvinne aller nederst på skalaen.

Vintrene etterpå har antakelig variert fra milde til nokså kalde, heldigvis ikke så mange har vært fullt så kalde som den i 1987, men vi har da opplevd flere og tretti grader i løpet av de siste årene også. Nå, nøyaktig tretti år etter, har vi en slags blanding av litt kaldt vær enkelte dager, til mildvær, regn og isglatte veier andre perioder. I dag er det en av de milde dagene med null grader og litt sånn blygrått, lavt skydekke. Ikke mye minner om vinteren for tretti år siden. Inne har vi  har fortsatt tomatplanten fra i sommer i kjøkkenvinduet, og forundres stadig over nye små tomater som modnes. De ville nok ikke klart seg særlig lenge i mormorhuset den vinteren for tretti år siden.

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen, Historien forteller | Merket med , , , , | 1 kommentar